Med Nottingham i sjela

Den glemte soul

”It’s the one and only team that can realize the dream in my soul, it’s my rock’n’roll” sang Nottingham Forest-supporteren Njaal Helle fra Nedstrand i Ryfylke sommeren 1979. Brian Cloughs menn hadde nettopp vunnet Europacupen for serievinnere for første gang, og Helle ville markere begivenheten på sin egen måte. Han spilte inn plate om klubben i sitt hjerte.

”Det var fotografen Arne Furseth som kom på ideen om å lage et par låter om Nottingham Forest”, forteller Njaal Helle, nå bosatt i USA. Og inspirert av Europacup-triumfen satte de to kompisene seg ned og skrev låtene Nottingham Forest Is My Rock’n’roll og Nottingham Forest Is in My Soul.

I juli gikk Helle i studio sammen med produsenten Arve Sigvaldsen for å spille inn låtene. Singelen var klar til ligastart. ”Jeg tok med meg plata og dro til Nottingham for å snakke med fansen”, forteller Helle, ”jeg ville gjerne få greie på hva som virkelig betydde noe for dem”. Helle ble godt mottatt både av fans og spillere, og fikk mye oppmerksomhet med singelen sin. En nordmann med to låter om et engelsk fotballag var ikke hverdagskost. ”Vi hadde mye moro med låtene i England”, forteller han. ”Vi var på både BBC radio og TV. BBC Sunday Night Sports brukte til og med Nottingham Forest is My Rock’n’roll som intro til sendingene. Vi deltok også i radioprogrammet Europatoppen.”

Nottingham Forest Is My Rock’n’roll er en snerten og tøff poplåt, tydelig inspirert av Roxy Music og syttitallets glamrock. Midtveis i låten drar Helle, Ottar ”Big Hand” Johansen og de andre i koret i gang karateristisk tribune-allsang, før en engasjert radioreporter ser dyrt innkjøpte Trevor Francis stupe inn Europacupfinalens eneste mål. Låten løftes av et refreng så uimotståelig fengende at selv de mest innbitte Forest-skeptikere må nikke anerkjennende.

Men det er likevel b-siden Nottingham Forest Is in My Soul som er Helles virkelige mesterstykke. ”Genialt!” utbryter FireFireTo-redaktøren da han får høre låten, og han er ikke langt unna sannheten. Anført av en strålende opplagt Helle og en gnistrende blåserrekke, er låten en oppvisning i glødende soul- og disco-inspirert pop. Allsang-preget er tonet ned, slik at låten framstår som en mindre typisk fotball-låt en a-siden. Musikalsk gir låten mer assosiasjoner i retning av Saturday Night Fever og detektime fra New York enn en tippekamp fra City Ground der John Robertson er i ferd med å få kampen ned i sitt tempo. Men teksten levner ingen tvil om hva dette handler om:

That’s right, I’m going down to the City Ground
That’s right, I’m gonna see them play
I know, it’s gonna be a show so pretty ...

”På Nottingham Forests hjemmekamper stemmer 40.000 tilskuere i med Njaal Helles hyllestsang”, skrev plateselskapet da debutalbumet Njaal Helle ble sluppet senere på høsten. Produsent denne gangen var Ola Johansen, og musikerne var et stjernelag med Pete Knutsen og Thor Andreassen fra Popol Ace i spissen. Albumet ble godt mottatt av musikkanmelderne. ”Utvilsomt årets beste norske debut i poprock-klassen”, konkluderer redaktør og anmelder Gerd Johansen i den ledende musikkavisa Nye Takter, og framhever spesielt ”sviska” Hyper People: ”Den har ALT jeg venter av god poprock”. Låten oppnådde også en fin 9. plass på Europatoppen.

Helle turnerte i Norge sammen med det danske bandet Rosy til overbevisende kritikker. Det var også danskene som backet ham under innspillingen av hans andre album, men plateselskapet Talent gikk konkurs, og albumet kom aldri ut. ”Kanskje plata vår rett og slett ble for dyr å spille inn?”, undrer Helle ironisk.

Helle har livnært seg som fotograf siden han flyttet til USA på 1980-tallet. Han har spesialisert seg på bryllupsbilder, men har også blant annet gjort fotoreportasjer om norske artister i USA for norske medier. Han sysler fortsatt med musikk, og håper å få lagt ut nye låter på hjemmesiden i løpet av året.

Men hvordan er forholdet hans til Nottingham Forest og fotballen i dag? ”Jeg har alltid vært fotballinteressert, men fotballen har dessverre kommet litt på avstand etter at jeg flyttet til USA”. Helle har heller ikke vært på City Ground siden 1979, men han er forsatt ikke helt glemt blant supporterne. ”Ja, det kommer en e-mail om låtene i ny og ne”, bekrefter han.

Norske Nottingham Forest-supportere FireFireTo har vært i kontakt med forteller at Helles musikk dessverre har vært sjelden å høre de senere årene. ”Jeg synes singelen er en av de beste Nottingham-sangene jeg har hørt, men jeg hører den aldri blant fansen i dag”, forteller Roar Guvaag, hyppig gjest på City Ground. Bjørn Sundfær, kontaktperson i den skandinaviske supporterklubben, tror klubbens svake resultater de senere årene kan være noe av grunnen: ”Fotballsanger spilles vel først og fremst når man har noe å feire. Og feiring har det vært lite av i Nottingham de siste 15 årene …”

FireFireTo har hatt Nottingham-låtene på high rotation på mp3-spilleren siden vi gjenoppdaget dem på et gammelt kassettopptak for et par uker siden. Spesielt Nottingham Forest Is in My Soul har i all sin prakt tålt tidens tann forbausende godt, og går langt utenpå det meste av det vi ellers kan huske av norskprodusert popmusikk fra syttitallet. Og med Nottingham Forest med stø kurs mot The Championship, og med mer optimisme i klubben enn på lenge, er kanskje tiden inne for en aldri så liten renessanse for Njaal Helle og The Nottingham Forest Songs? Here they come, Nottingham Forest …

Publisert i FireFireTo nr 18, april 2007 og Skogvokteren sommeren 2007. Hør låtene påwww.nottinghamsongs.webs.com

Best i Norge

George Best gjorde aldri noen karriere som fotballtrener, men sommeren 1970 var han kanskje nærmere enn noen gang. I daglige tegneseriestriper i skiensavisa Varden viste fotballens første pop-stjerne hva enhver ung og håpefull fotballspiller burde lære seg. Og han snakket til og med norsk.

Hva visste vi om George Best i 1970? Ikke all verden, kanskje, men så langt hadde han i hvert fall blitt mer kjent for sine kunststykker på banen enn sine krumspring utenfor. Nord-irske Best hadde debutert for Manchester Uniteds førstelag allerede som syttenåring i 1963. Som spiller var nesten komplett; rask, nesten umulig å ta ballen fra, uredd og like god med begge bein. ”Den meste talentfulle spilleren jeg noen gang har sett”, sa manager Matt Busby.

Til tross for å være heller beskjeden av natur, hadde Best fra tidlig av en voldsom tro på egne ferdigheter. ”Jeg har alltid sett på meg selv som den aller beste spilleren. Det er den holdningen man bør ha”, sa han til FourFourTwo i 2001. ”Jeg har aldri sett på en annen spiller og følt meg underlegen.”


Det er neppe mange som er uenig i av Best var den beste spilleren i den engelske ligaen i siste halvdel av 1960-tallet. Med Best i spissen vant Manchester United ligaen både i 1965 og 1967, og ikke minst europacupen for serievinnere i 1968. Samme året ble han kåret til årets spiller både i England og Europa.

Kvartfinalen i europacupen på bortebane mot Benfica i 1966 var kanskje Bests største øyeblikk og store gjennombrudd. Manager Busby ba spillerne ligge lavt og tette godt igjen bakover det første kvarteret, men innen 12 minutter var spilt hadde Best scoret to mål. United vant til slutt 5-1. I pausen ba Best om unnskyldning for at han ikke hadde fulgt taktikken. ”Dette var Bests aller beste kamp for United, først og fremst fordi han ikke var så ego som han kunne være”, sa lagkameraten Bobby Charlton.

Denne kampen markerte også begynnelsen på Best-hysteriet, som skulle knekke ham som fotballspiller. Best ble fotomodell, reklamefigur og fotballens første pop-stjerne. Rundt 1970 begynte dessverre pila å peke nedover både for ham og United. Han lot hår og skjegg gro, og prøvde å lette på presset fra media og publikum med stigende alkoholforbruk og stadige forsvinningsnumre.

Klubben så lenge mellom fingrene med Bests mer og mer upålitelige oppførsel, men på nyåret 1974 hadde manager Tommy Docherty fått nok. Best møtte ikke opp på trening etter en lang nyttårsfeiring, og Docherty satte ham ut av laget foran neste kamp. Best hadde nettopp fylt 27, men forsto at var ferdig som toppspiller.

Best gjorde flere comeback i både i Storbritannia og USA, men skapte mest overskrifter for uheldige episoder utenfor banen. Han døde i november 2005, 59 år gammel, etter flere ti-år med uvøren livsstil og overdrevent alkoholforbuk. Året etterpå var ansiktet hans å finne på irske fem-pund-sedler.

”Jeg har hatt et flott liv, jeg ville ikke ha gjort noe annerledes”, sa Best til FourFourTwo i 2001, ”men det irriterer meg fortsatt at jeg brente et straffespark mot Chelsea på Old Trafford. Det skulle jeg gjerne tatt om igjen.”

Men hvor god var George Best som trener og pedagog? Det ser lekende lett ut når Best i slank sekstitalls-utgave viser hvordan vi skal drible, heade og skyte. Han forklarer instruktivt om ”frimerke”, konsentrasjon og bevegelse, og svarer svarer grundig og tålmodig på guttespilleren Davids spørsmål. Likevel - FireFireTo fikk aldri spille høyere enn i 7. divisjon, til tross for at vi klippet stripene ut av bestemors avis og studerte Bests instruksjoner nøye. Så, tja. Juryen er fortsatt ute.

Publisert i FireFireTo nr 20, juni 2007